Les om hvordan Hanne lever med angst og depresjon.

 

Hanne Beate opplevde i voksen alder å bli offer for "lykketyven".

Hanne anser ikke seg selv som et offer og har derfor tatt valget om å ta opp kampen med tyven som stjal lykken hennes.

"Det har vært en tung tid" sier Hanne. Hun har slitt med en overveldende følelse av tristhet, fortvilelse, tanken om at hun ikke er bra, eller flink nok. Til slutt ble tankene så store og vanskelig å takle at ønske om å dø kom oftere og oftere. Ikke bare fordi det hadde vært deilig å slippe alle de vonde tankene, men også fordi hun tenkte at det hadde vært det beste for alle. Å slippe at hun var til bry.

 

 

Det var ikke sånn at depresjonen og angsten kom over natten, den har bygget seg opp og gjort seg stor og sterk gjennom mange år. Først liten og ubetydelig, nå et stort monster som henger over og suger ut all glede og energi.

Angst og depresjon har mange måter å vise seg frem på. For Hanne har sosial fobi, hjertebank, indre uro og voldsom svette vært de største symptomene sammen med tafatthet og et stort behov for søvn. "Jeg ble fange i egen kropp, det er ikke greit og ikke godt".

"Hverdagssysler har heldigvis gått greit, jeg har kommet meg opp av sengen, takket være sønnen min. Han må jeg jo bare følge opp. Det er han jeg kan takke for at jeg fortsatt lever også, at jeg ikke tok valget jeg så mange ganger vurderte". 

Til slutt ble angsten og depresjonen så stor at hun ble sykmeldt fra jobb. "Det var både godt og vondt på en gang" sier Hanne. Følelsen av å ikke mestre kom enda sterkere. "Så blir man ikke trodd heller. Samfunnet i dag ser ned på mennesker som har kjempet så hardt og så lenge at sykdommen tar overhånd.

 

Hanne ble henvist til psykolog. Hun er veldig glad for at hun kom til en psykolog som forstod både problemet og henne som person. "Psykologen gjør ikke jobben for meg, hun gir meg verktøy jeg kan bruke for å takle angsten og depresjonen. Jobben gjør jeg selv, men psykologen er der og støtter meg, holder meg litt i hånden og følger meg bort til dørstokken, så må jeg gå over selv".

Et nødvendig verktøy var antidepresiva. "Først ville jeg ikke ha det, det er jo så mange fordommer mot det også". Jeg tok ikke mot tilbudet før psykologen forklarte meg det på denne måten: "Se for deg at medisinen er en redningsvest, sånn som depresjon og angst herjer i hodet er men på dypt vann. Plutselig faller du ut av båten, og medisinen får deg ikke inn på land igjen men hjelper deg å holde hodet over vannet slik at du kan svømme inn til trygg grunn". "Er ikke det flott forklart", spør Hanne? Det er jo akkurat det den gjør, den hjelper meg å holde hodet over vannet slik at jeg kan ta ett og ett svømmetak inn mot lang og trygg grunn".

 

 

Nå er Hanne på bedringens vei, men det er fortsatt et stykke å gå. Hun sliter fortsatt med sosial fobi, det er vanskelig å være på steder der det er mange mennesker.

"Før trente jeg masse på treningssenter. Det er en stund siden jeg har vært der, men jeg holder meg i aktivitet ved å gå turer. Naturen og fysisk fostring er terapi i seg selv. Der er det ingen som dømmer, og jeg kan være seg selv. Jeg kjenner det er godt for både kropp og sinn å komme seg ut, selv om det noen dager er fryktelig vanskelig og dørstokkmila er forferdelig lang. Det er veldig deilig når men kommer inn etter en lang gåtur. Det er den følelsen man må huske" sier Hanne.